Endelig

Jeg vet ikke om Nemo skjønte hva som skulle komme eller om det bare er et resultat av treninga, men igår kunne jeg stige ut av bilen på en ny plass, begynne å trene og belønne med tauball. SLå den!
I tillegg var han mer enn villig til å holde seg rundt meg og høre på mine avstandskommandoer (sitt, dekk) mens han lekte med Felix. Jeg vil rett og slett si det kanskje var hans border collie side som kom frem :) HVer gang jeg tok han ut av buret eller bilen var han like gira og like klar for å trene, og jeg tok meg i å tenke om jeg kanskje ikke trengte å kastrere han likevel når han plutselig ble så med. Men, timen sto der, og det var med litt ekkel følelse i magen jeg dro fra han hos dyrlegen. Hva skjer da! Jeg som alltid er steinhard og ikke blir myk over et nødvendig onde som å dra til dyrlegen! Etter litt...bittelitt skole og lunsj på en annen fikk jeg endelig hente han. Stakkars lille lille( kremt...) han hadde tisset på seg i buret og kravle teppe opp i det ene hjørnet når han våknet av narkosen ( dette synet var nesten like følelsesladet som når Aasne våknet opp fra narkose ( igjen, HVA SKJER DA!) Egentlig skulle han få lov å komme ut å tisse, men han bare sjangla rundt i ring og klarte ikke tisse på ett bein. Hjemme måtte jeg tilogmed hjelpe han å legge seg ned fordi han satt og halvsov i nesten et kvarter.
Jaja, etter et par ærend ute med blant annet middag hos Ida var han heldigvis betydelig piggere når jeg kom hjem.
Så nå, skal jeg late som jeg ikke ble så opprørt likevel og begynne å planlegge neste treningsøkt( lille, lille...:)