Om å bli voksen

Når jeg leste Karianne sitt svar på forrige blogg innlegg må jeg si jeg ble litt redd. Er dette en del av det å bli voksen? Kommer jeg til å ende opp som en middelaldrende dame, oppløst i tårer med rennende nese og røde ringer rundt øynene? Kommer jeg til å hulke og snufse over ting der jeg nå fnyser på nesa og kaster på håret av. Jeg ser for meg følgende scenario etter besøket hos dyrlegen igår der vi ble overfalt av en dame, tydeligvis full av omsorg og medfølelse ovenfor de stakkars dyrene som måtte sette sine ben hos den onde dyrlegen. Under hele samtalen med dyrlegen hvor jeg prøvde å betale og få nødvendig informasjon, overøste hun Nemo med sine ytringer(med sukkersøt klagende stemme)Næmen staaaaakars deg da! Har du krage , nei med off, nei men så fælt å stakkras deg da å se så trist han ser ut da ånei off...blabla BLA'!!
Det sier jeg dere bare, sånn kommer jeg ikke til å ende opp!
Jeg har imidlertidig merket meg en del forandringer i det å bli eldre( selv om jeg i skrivende stund kun er 24 og dette ikke kan kvalifiseres som veldig gammelt) Jeg HAR blitt mer lettrørt enn før; jeg får tårer i øynene av å høre noen få stående applaus, eller på sirkus når noen får til noe de egentlig ikke fikk til med en gang, eller når jeg blir veldig stolt eller....oj, er jeg på vei til å bli en allerede?

En annen ting med det å bli eldre er at man plutselig ikke kan ta ting man før ikke tenkte over som en selvfølge. Foreksempel at puppene peker rett opp, eller at man ikke kjenner igjen en gruppe noen snakker om( dette er det verste! Jeg har alltid vært oppdatert på alt av musikk før!) Man tenker mer over hva slags varmekilde man skal ha i gulvet på huset sitt enn på hvor man skal få penger nok til å drikke seg fra sans og samling på neste fest. Når man møter venner er det ikke flere ganger om dagen, men presset inn i et strengt skjema der jobb, skole, barnehage, husarbeid og hundetrening krever sin tilmålte tid. Jeg savner det å bare tenke på meg selv og aldri planlegge, bare dra ut på det man føler for, når man føler for det...
På den annen side hadde jeg aldri truffet så mange mennesker som jeg gjør nå, eller bli tvunget til å finne ut hva som er viktigst å bruke tid på og hva man kan ta igjen senere. Jeg hadde aldri fått oppleve roen i å ha en snill og solid kjæreste og et lite(snart stort)barn og et blivende hus.
Men jeg holder fortsatt en knapp på svaret mitt, etter å ha blitt spurt om alderen min der jeg uten å tenke svarte 20. Forskrekkelsen var desto større da det virkelig gikk opp for meg at jeg var 24. Hvor ble de 4 årene av? Det er nesten så jeg brister i gråt. Men bare nesten.