Er ikke det utrolig.
Min lille datter gjør alt hun kan for å ikke legge seg, hun må tisse, er tørst, sulten, fryser, trenger en bamse til.... Dere skjønner tegninga.
Ikveld så jeg plutselig meg selv i henne.
Hver gang jeg skal gjøre noe, som jeg må gjøre, så finner jeg alltid på noe annet.
Og så må jeg bare holde fast på at jeg skal gjøre det, og så gjøre de andre tingene imens, og så det jeg skulle gjøre...for det må jeg jo...
men alt dette gjør at det blir uhyre ineffektivt å gjøre det jeg skal
jeg mister så mye tid
Idag har jeg en oppgave jeg MÅ levere.
Allerede har jeg rukket å spise meg kvalm på mintsjokolade, spist knekkebrød( det er viktig med ordentlig mat), snakket med en kompis som jobber i spania, ryddet i regningene mine, bretta klær(!), skifta til varmere klær, drukket melk, surfet etter togbillett priser.
Jeg har lest noen sider, og jeg vet hva jeg skal skrive. MEN det er bare å GJØRE det!
Hvorfor har jeg så utrolig vanskelig for det? Det tar bare noen minutter så er jeg ferdig.
Men det er akkurat som jeg er redd for å bli fedig.
Hva skal jeg da tenke på at jeg må gjøre.
Nei, nå må jeg slutte å blogge. Har ikke tid, må finne på noe jeg kan gjøre for å utsette oppgaven enda lengre. slik mat jeg fem på tolv i kveld skriver til krampa tar meg og angrer på at jeg ikke gjorde det før


1/2 time senere og ett knekkebrød: Jeg er ferdig og har ærlig fortjent en episode med Greys anathomy!