Jeg hater sløsing
ikke nødvendigvis fordi man taper penger på det
det virker bare så bortkastet
Når jeg sier sløsing blir jeg kvalm og sur ved tanken på ordet.
Feks å lage en kanne kaffe og ikke rekke å drikke den , å vente på en sen buss når det viser seg at det hadde vært raskere å gå( noe du mistenker mens du står der, men alikevel venter du bare litt til, tilfelle den kommer. Og før du vet ordet av det har du ventet like lenge som tiden det tok å gå fra A til B, men funnet ut at uansett hva du gjør nå vil kanskje bussen komme før du rekker å komme deg ned likevel, og hva er vel mer irriterende å oppdage det mens man går det raskeste man kan for at det skal lønne seg. Ikke før det har lønnet seg å gå fra A til B to ganger og kanskje en tredje også blir du fra deg av raseri og resignasjonen kommer snikende. Du subber inn på bussen og detter deprimert sammen i et setet mens du har kastet bort masse tid på å være sint. Man trenger da ikke mere tid på å være sint!!! Tid du kunne brukt på å glede deg over at du lurte tiden og kom raskere frem enn skjebnen ville ha det til.
Eller hva med vindusviskere.
Vanlige vindusviskere har tre hastigheter. Litt sen, litt raskere og veldig veldig rask.
Bilen på jobb har derimot bare tre, rask og raskere. Rask er vindusviskere som går med o,5 s intervaller. Det sier seg selv at det er ganske ofte, især når det bare duskregner litt.
Det er ingenting som er så irriterende som lyden av vindusviskere mot en tørr frontrute.
Lyden av sløsing.
Jeg hører det med en gang.
Selv om det regner mye.
Om vindusviskerne har kortere intervaller enn regndråpene blir jeg sur.
En perfekt vindusvisker holder ruten ren for vann og seg selv i ro når den ikke trengs. Akkurat som en veloppdratt tjener på et slott.
I jobb bilen igår derimot, brukte jeg mye av tiden vi var ute å kjørte på å finne det perfekte vindusviskerintervall. Som det fremgår her var rask nettopp rask.for rask. Rask hylte og gnikket seg mot den tørre frontuten så ivrig at jeg inbilte meg den ble opprettholdt av variabel forsterkning. Før eller siden rakk den jo ta bort regn mens den holdt på også, noe som jo utifra omstendighetene må være fortsterkende for en vindusvisker. Akkurat som mat for oss.
Så igår bedrev jeg litt modellering av vindusvisker adferd. JEG slo den på hver gang det trengtes, og tillot den ikke å få gjøre feil.
Lenge leve sparerne!