Påsken

Påskeferien er over, så vidt. Det var utrolig fristende å bare bli igjen på hytta til uti neste uke en gang etter jeg fikk høre det hadde snødd her nede også. Her kommer det nemlig bare snø man må måke på. Masse snø, så man MÅ måke og så når man endelig er ferdig å måke, så smelter det igjen og blir borte. Hvis man ikke har måket da så fryser alt til is, og før man vet ordet av det ligger bilen på hodet i grøfta, man kan ikke gå noen steder uten ha armene frie(og alle som har barn eller hunder vet at ut og inn av bilen går man aldri tomhendt hvis man ikke har en mann til å bære) og man bør helst ha gått et selvforsvarskurs for å falle riktig om man sklir på isen, for sklir og faller, det gjør man uansett. Hvis ikke man har måket da.
Så da måtte jeg jo måke når jeg kom hjem da. For hjem måtte jeg.

Store deler av påske har blitt tilbrakt på vår superkoseligegammeldagse hytte på Rauland. Hundene har hatt en egen hytte med varmeovn og saueskinn på gulvet, matservering 3 ganger om dagen og fine ski muligheter rett utenfor døren.
For Nemo innebærer fine skimuligheter å løpe foran med noen i et strikk bak, for Kry innebærer det å henge fast i skituppen til en eller annen tilfeldig forbipasserende, eller å bli kjørt over av akebrett.
Det siste skjedde første gangen vi var ute og akte. Nemo har lært at man ikke går foran et akebrett som kommer i full fart, Kry ser ikke at det skulle være noe problem i det hele tatt. Da jeg og Aasne kom susende ned bakken på vårt flak av et akebrett hoppet hun plutselig ut i veien foran oss, hun snudde ikke og løp fra oss men mot oss. Jeg skrek: Pass! Og tenkte hun ville flytte seg når vi dultete borti henne, men den gang ei, vi dultet mer om mer borti henne etter hvert som vi skled nedover før hun forsvant under oss og jeg måtte kaste meg av for å ikke klemme henne helt flat. Utrolig nok bare poppet hun opp igjen på andre siden og var like blid og fornøyd, det skal mer til for å ryste en Kronvallaren.
Etter dette stoppet hun ikke å løpe foran akebrettet, men hun løp ihvertfall fra oss og ikke mot oss mer…



Siden hun er så utrolig surrete har hun ikke fått vært med når vi har vært på ski, hun har herjet i snøen ute og vært med og grillet på påskerennet vi har hvert år. Med en så uredd liten piraya og 40 mennesker med pølser, lomper og andre godsaker vil nok noen kalle det vi begav oss ut på for risikosport, Kry vil si det nærmeste man kommer en hundehimmel. Men skam den som ikke tør prøve og vi fikk trent masse på hvordan man oppfører seg når det er mat i nærheten (eller overalt!)

Kry lærer Nemo at man ikke skal tigge under måltidet, hun er en smart hund som heller vil ha alle godbitene selv. Hun trakk ham bortover snøen etter båndet for å få han bort fra oss.

I dag var første skituren hun ble med på, og bortsett fra at hun havnet under meg nok en gang(denne gangen på ski) gikk det smertefritt for seg.
Hun er like glad og frimodig uansett hvor vi er og klarte å stjele ikke mindre enn tre pølser mens vi hadde pause(hvis man veier det opp mot all treningen hun fikk i går på ikke å stjele mat kan man nok si vi har gått i null igjen)
Det ble også litt kaldt å være i snøen hele tiden, jeg frøs hvertfall så da gjorde nok hun det også. Kry fikk dermed hedersplassen på fanget til snille Bente som overøste denne lille vandrende katastrofen med sitt tikkende morsinstinkt.



I morgen skal jeg sette opp en plan for hvordan treningen vår ser ut for resten av uken, da skal jeg også skrive en oppsummering av hvor langt vi har kommet og hvor flinke vi har blitt.
Til da, kast dere over siste rest av maten og godteriet, påsken er ikke over enda!